Tiden da mange trodde at norsk utviklingshjelp skulle redde verden er heldigvis forbi. Heldigvis, fordi bistand alene ikke løser de store utfordringene verden står overfor. Men jeg sier også heldigvis fordi bistand, når den brukes riktig og forventningene er realistiske, er en viktig brikke i det store puslespillet for en bedre verden.
Stadig oftere blir næringslivets rolle i dette framhevet, gjerne som en motsats til hjelpeorganisasjoner. Der sistnevnte av noen oppleves som en bremsekloss, kan næringslivet flytte kapitalstrømmer, skape arbeidsplasser og utvikle teknologi i en forrykende fart.
Jeg er blant dem som mener næringslivet må få en mye større rolle i å oppnå bærekraftsmålene, og at private selskaper er avgjørende hvis vi skal nå målene i tide. Det er økonomisk vekst som skaper arbeidsplasser og setter hele samfunn i stand til å arbeide seg ut av fattigdom.
Samtidig er det en falsk motsetning å sette næringslivet og bistandsbransjen opp mot hverandre. Begge deler er viktig nettopp fordi de har til dels forskjellige målsettinger, som gjør at de tar ulike hensyn og utfordrer hverandre.
Organisasjoner som CARE passer på at de fattigste og mest marginaliserte, lengst unna de store byene der mye av veksten skjer, får mulighet til å skape seg et bedre liv. Det gjør blant annet at flere barn får gå på skole, som er et viktig bidrag til utvikling. Det bidrar også til at veksten som skapes ikke bare gagner de på toppen.
Ifølge Verdensbanken er det fortsatt 1,7 milliarder mennesker i verden uten tilgang til formelle banktjenester. Et flertall av disse er kvinner. Bistandsorganisasjoner er med å gi de fattigste en mulighet til å ta del i økonomien. Når flere tar steget fra den uformelle til den formelle økonomien er ikke det bare positivt for den enkelte – det bygger også lokalt næringsliv. Dette bidrar til at det blir mer attraktivt å investere i disse områdene.
Men næringslivet skjerper også bistandsaktørene. Vi ser stadig flere samarbeid, der selskaper og bistandsorganisasjoner går sammen for å spille på hverandres styrker. Gjennom disse samarbeidene lærer organisasjonene av hverandre. Det skaper innovasjon.
Gjennom mange år på Stortinget, og senere som styreleder i CARE Norge, har jeg sett utviklingen skyte fart. Det går fortsatt for sakte, og det er en lang vei å gå, men det har skjedd store endringer de siste 10-15 årene. Skal vi nå målene vi har satt oss må vi jobbe enda smartere, bryte ned siloer og sørge for at alle får ta del i veksten.
Kronikken ble først publisert hos Dagbladet 18. oktober 2019.