CAREs innspill til Norges nye handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken

Mars 2023

CARE takker for muligheten til å komme med innspill til handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Vi ser frem til en ny og styrket handlingsplan og støtter inkluderingen av energi, klima og matsikkerhet. Vi vil imidlertid oppfordre Utenriksdepartementet til også å innarbeide teknologiutvikling og -tilgang som egne temaområder, som er helt essensielle for å lykkes i arbeidet med økt likestilling.

Vi håper at det i denne handlingsplanen også vil foreligge større klarhet i målbare resultater av innsatsen, samt etablering av en pådrivergruppe

Som organisasjon har CARE kvinner og likestilling i fokus både fordi kvinners rettigheter og likestilling er mål i seg selv og fordi det er et viktig middel for å bekjempe fattigdom. Ingen av temaene i handlingsplanen kan ses på isolert.

Sammenvevingen av temaene erfarer vi i eget arbeid, noe som gjør at spare- og lånegrupper er vårt fremste virkemiddel i arbeidet med økt likestilling. Derfor vil vi fremheve spare- og lånegrupper som en nøkkel i arbeidet med økt likestilling globalt, både i kort- og langsiktig utvikling. Engasjering av gutter og menn er dessuten viktig for å skape varige endringer, i strukturer og kultur.

Tilbakestegene for likestilling og kvinners rettigheter vi har sett over lang tid krever norm-, lov- og systemendringer. Så lenge likestilling mellom kjønnene ikke er oppfylt kan vi ikke utslette fattigdom og sosial ulikhet. Vi kan ikke oppnå lik økonomisk og politisk deltakelse, begrense klimaendringene, stoppe kjønnsbasert vold, sørge for matsikkerhet, helserettigheter eller tilstrekkelig tilgang til humanitær hjelp. Vi trenger en helhetlig og sektorovergripende tilnærming.

Lokal kunnskap og organisering er en utviklingspolitisk styrke. Innsikt, kompetanse og kontekst hos lokale aktører må derfor være hovedkomponenten i utviklingspolitikken. Behovet for systemendring og lokal forankring gjør at Norge nå må se på egne systemer for pengestrømmer og bistandsvilkår.

Det er på overtid at ordskiftet om likestilling og kvinners rettigheter plasseres på rett sted. Vi tenderer til å etablere en diskurs hvor kvinner ikke er ressurser, men heller utsatte, sårbare og fattige med behov for kompetanseheving og styrket selvtillit.

Ulikheten mellom kjønnene er i stor grad systematisert blant annet gjennom lov- og markedsreguleringer, sosialt aksepterte menneskerettighetsbrudd som kjønnsbasert vold, en teknologiutvikling som overser kvinner og forsterker kjønnsforskjeller i favør av menn. La oss heller fortsette diskursen på disse premissene.

Økonomisk deltakelse

Kvinner må inkluderes i den globale økonomien, dens verdier, tjenester og teknologi.
Den globale økonomien er sterkt sammenkoblet, noe som kan gi store muligheter for kvinners deltakelse, men som i dag ikke gjør det. Vi må derfor fange opp hvilke mekanismer som fortsatt utestenger kvinner fra økonomisk deltakelse. Sosiale normer, lovgivning og markedsmekanismer er sterke drivere til utenforskapet, sammen med følgende strukturer og barrierer:

• Kvinner har fortsatt svak tilgang til markedet og produksjonsmidler.
• Systematisk utestengelse fra tilgang til og kontroll over banktjenester, investeringer, arv og eiendom, utgjør en viktig del av mangelen på likestilling globalt.
• Lovreguleringer begrenser kvinners tilgang til formuer og økonomiske tjenester.
• Sentrale økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn gjelder lønn, karriereutvikling, økonomisk kompetanse og livshendelser som blant annet foreldreskap.
• Digital utvikling kan være til kvinners fordel, men sektorutviklingen er foreløpig sterkt mannsdominert. Det er skjevheter i rekruttering til STEM-fag og stillinger innen teknologi.
• Internasjonalt samarbeid om regulering, forvaltning og utvikling av kunstig intelligens som hensyntar kjønnsdimensjonen er kritisk.

Politisk deltakelse

Kvinner må bli hørt og delta i beslutninger som angår dem selv og samfunnet.
Politisk deltakelse er en menneskerett og transformativt. Tilbakestegene for kvinners deltakelse i samfunnet generelt må adresseres. Vi ser følgende barrierer som er med på å hindre kvinners politiske deltakelse:

• Politisk deltakelse går hånd i hånd med økonomisk deltakelse.
• Normendringene for likestilling går i gal retning. Sterke kvinnefiendtlige strømninger beveger seg globalt. Det vises blant annet i motarbeidelse av kvinneorganisasjoner og kvinners utestengning fra politiske prosesser, også på nett. Strømningene er tungt representert på digitale flater og er med på å kneble, devaluere og true kvinner bort fra politisk deltakelse.
• Menn dominerer partipolitikk globalt.
• Livshendelser som foreldreskap er en bremse for politisk delaktighet for kvinner.

Økonomisk deltakelse

Kjønnsdimensjonen må inngå i næringslivsaktiviteter og avtaleverk.
Verdikjedene gir oss blant annet flere valgmuligheter, tilgang til nye markeder og økt sysselsetting. Allikevel gir ikke fremveksten av verdikjeder globalt oss flere kvinnelig entreprenører, kvinneledede bedrifter og leverandører. I tillegg til begrenset tilgang til formue og tjenester gjør skjevheten i både handelsavtaler og bedriftenes konkurransevilkår at kvinnelige aktører marginaliseres og utelukkes fra markedet.

• Åpenhetsloven i Norge og EUs arbeid med tilsvarende lov; corporate sustainability due dilligence directive, kan være med på å endre vilkårene for millioner av kvinner. Bedrifters og investorers aktsomhetsvurderinger må derfor ha en gjennomgående kjønnsdimensjon for å sikre at kvinner inkluderes i virksomheters økonomiske aktiviteter og ikke bare i risikovurderinger. Videre kan et krav i åpenhetsloven om likestillingstiltak for virksomheters innkjøpspraksis og kontraktinngåelser være en døråpner for kvinnelige entreprenører og kvinne-eide bedrifter markedstilgang.
• Handelsavtaler må fremforhandles med egne kapitler, virkemidler og forpliktelser som adresserer likestilling. Norge kan med fordel arve EUs målsetting om å inkludere likestilling i alle fremtidige handelsavtaler.
• Norge må være med på å anerkjenne omsorgs- og husarbeid som arbeid og et kompetanseområde. ILO-konvensjon 189 – Domestic Workers Convention må anvendes i større grad. Slik sikrer vi at myndigheter tilgjengeliggjør informasjon arbeidernes vilkår og retten til å organisere seg.

Politisk deltakelse

Vi må telle med uformell politisk deltakelse og aktivt legge til rette for strukturer som gjør at kvinner kan delta politisk, kan stille og stiller til valg.

• Politisk deltakelse kan ikke utelukkende måles ved antall kvinner i nasjonalforsamlinger. Kvinners politiske deltakelse må måles og telles på lokalt- og grasrotnivå. De ulike nivåene, samt formelle og uformelle arenaene, må kobles sammen i større grad.
• Normendringsprosseser som jobber imot polarisering og kvinnefiendtlige holdninger er nødvendig for å oppskalere og trygge kvinners politiske deltakelse. Teknologi kan forsterke kvinners stemme, men trenden er at den devaluerer og trakasserer kvinners deltakelse i den offentlige debatten på nett. Derfor må den teknologiske utviklingen og algoritmer styres og kjønnsperspektivet styrkes.
• Norge må støtte programmer som fremmer politisk deltakelse og som sikrer reell påvirkningsevne. I et presset samfunnsrom (civic space) motarbeides organisasjoner som fremmer kvinnelig politisk deltakelse. Dette krever samarbeid med lokale krefter og nettverk som jobber for politisk deltakelse for kvinner.

Økonomisk deltakelse

Sparebasert tilnærming og finansiell inkludering er en nøkkel.
Politisk deltakelse og økonomisk inkludering henger sammen. Spare- og lånegrupper gir økonomisk verdiskaping og kvinner mer makt i lokalsamfunnet. Dette arbeidet må styrkes, utvides og videreføres. I Niger og Mali har kvinnegruppene CARE jobber, med delfinansiert utbedringer eller investeringer i sine samfunn, som vannpunkter, kornbanker, lese- og skriveopplæring på lokalspråk, noe som har bidratt til økt anseelse. Det har også bidratt til felles økonomiske aktiviteter som fellesdyrking av cash crops og kornbanker og dermed økt anseelsen i lokalsamfunnet.

• Norge må derfor sørge for å støtte, styrke og utvide programmer for spare- og lånegrupper, også der hvor tilgang til teknologi og innovasjon utgjør en sentral del. Digitalisering av spare- og lånegruppene er et viktig fremskritt som også vil bidra til å styrke kvinners digitale kompetanse.
• Sparebasert tilnærming og finansiell inkludering for kvinner er ikke bare tilgang på kapital og innovasjonsmuligheter. Det bygger organisasjoner, legitimitet, gir makt og anseelse. Dette vitner om behovet for lokal forankring og utstrakt samarbeid med kvinneledede organisasjoner.
• Sparebasert tilnærming i grupper må ikke opphøre ved humanitære kriser. Heller tvert imot. Tilnærmingen må styrkes og utvikles, særlig der kontantstøtte (cash based)- og kupongtiltak iverksettes som en del av responsen.
• Norge må styrke sitt arbeid med engasjering av menn for kvinners rettigheter, inkludering og deltakelse i alle fora for beslutningspåvirkning.