Kvinne med et rosa sjal som dekker halve ansiktet ser alvorlig ut et vindu

Det kommer ingen vaksine mot kjønnsbasert vold

Det skjer i hjemmet, på arbeidsplasser, på offentlige steder, på skoler og i alle samfunn.
Kaj-Martin Georgsen
Kjønnsbasert vold er et av de mest utbredte bruddene på menneskerettighetene i verden.

I gjennomsnitt opplever en av tre kvinner globalt fysisk eller seksuell vold i løpet av livet, flertallene av tilfellene skjer dette fra en intim partner. Det går ikke bare ut over enkeltpersoner, det medfører også store sosiale og økonomiske kostnader for samfunnet.

Vi vet at vold mot kvinner skjer i alle samfunn, men omfanget er særlig stort når kriser inntreffer. Det siste året har koronapandemien ikke bare rammet som en helsekrise, for mange har dette først og fremst vært en sosial og økonomisk krise som følge av nedstengningen av samfunnet. Parallelt med dette har rapporter i land etter land meldt om en økning i rapporterte tilfeller av vold. Når husholdninger mister inntekt og skolene stenger blir jenter ekstra utsatt fro seksuelle overgrep, tenåringsgraviditeter, tidlig ekteskap og andre skadelige skikker.

FN meldte tidlig i pandemien at for hver tredje måned med nedstengning av samfunnet anslås det at det vil forekomme 15 millioner nye tilfeller av kjønnsbasert vold i verden. I land som Argentina, Kypros og Singapore økte trafikken på krisetelefonene for vold med 25 – 30 prosent under den første bølgen av nedstengning. Likevel vet vi at mørketallene er store. I Ecuador opplevde faktisk krisetelefonen lavere trafikk i starten av pandemien. Dette skyldes ikke mindre vold, men at kvinner i større grad måtte holde seg hjemme og i samme rom som voldsutøveren, og derfor ikke kunne føle seg trygg til å varsle over telefon. En av CAREs lokale samarbeidspartnere utviklet derfor en enkel men effektiv rapporteringsløsning der kvinner anonymt gjennom smilefjeskoder for fare.

Det kreves konkret handling for å få slutt på vold mot kvinner, det gjelder særlig i krisetider

1. Tiltak mot vold mot kvinner som del av kriseforberedelser: Dette inkluderer alt fra tilgang til helsetjenester, psykososial støtte, juridisk oppfølging, trygge rom og økonomisk oppfølging. Slike tjenester må være en del av forberedelser og respons når kriser som koronapandemien inntreffer. Det må sikres at denne støtten er tilgjengelig selv under en nedstengning av samfunnet, der det ikke er anledning til å selv fysisk oppsøke hjelpetjenester.

2. Styrke kvinners økonomiske, politiske og sosiale selvstendighet: Kvinner som er avhengig av en mann vil også være mer utsatt for overgrep og utnytting. Et tiltak for å bekjempe vold handler derfor også om å styrke kvinners økonomiske situasjon, sørge for jenters utdanning og deltakelse i arbeidslivet.

3. Engasjere menn og gutter i arbeidet mot vold mot kvinner: Det er avgjørende å engasjere gutter, menn og ledere i samfunnet til å en endre kjønnsnormer og kulturer som aksepterer vold mot kvinner. Et eksempel på hvor stor effekt dette har hatt finner vi i Rwanda der tall fra et av CAREs programmer viser at de rapporterte tilfellene av partnervold ble redusert med 55 prosent.

4. Øke støtten til kvinneorganisasjoner og lokale tiltak: Samfunnsendringer starter nedenfra, og sivilsamfunnet har en avgjørende rolle både i å arbeide for holdningsendringer, men også for å tilby støtte for de som blir utsatt for vold. Mange steder er organisasjonene en av få aktører i samfunnet som gir oppfølging i slike saker, både når det kommer til helsehjelp men også juridisk støtte.

I 2020 har systemer over hele verden blitt satt på prøve. Når kriser rammer og vi nå står overfor større økonomiske og sosiale utfordringer kan vi ikke glemme kjønnsbasert vold. Vi kan ikke sitte og vente på en vaksine mot kjønnsbasert vold, den kommer ikke.

I stedet må vi støtte kvinner, jenter og organisasjoner som jobber for de som er utsatt for vold, og vi må jobbe for økt likestilling. Det er den eneste medisinen.


Denne kronikken ble først publisert hos Vårt Land 4. desember 2020.