Et tapt år for likestilling

2020 skulle være det store likestillingsåret, 25 år etter Beijing-konferansen hvor FN satte en ny standard for kvinners rettigheter. Det ble ikke bare få jubileumsarrangementer i fjor. 2020 ble også et tapt år for likestilling i verden. Utviklingen kommer ikke tilbake på rett spor uten politisk vilje og lederskap, og Norge kan spille en rolle.

Pandemien er den viktigste grunnen til at 2020 markerer et brudd med den positive utviklingen som verden har sett for likestilling siden århundreskiftet. Blant de mest fattige og sårbare hvor CARE arbeider, er det ikke viruset i seg selv, men konsekvensene av nedstengning og økonomisk nedtur, som rammer hardest:

Arbeid: Kvinner dominerer som arbeidskraft i tjenestesektor og handel, og rammes dermed hardest. De er mer utsatt for smitte, men de er også de som mister jobben først. Fattigdommen øker.

Mat: I mange land har det blitt vanskeligere å produsere og selge mat, på grunn av stengte markeder og høyere priser. Det blir mindre mat på familiebordet og kvinner er de som spiser sist og minst mange steder.

Utdanning: Stengte skoler gjør arbeidet i hjemmet mer krevende. Jentene er de siste til å komme tilbake til skolebenken og en krevende situasjon gjør at faren øker for at de blir giftet bort.

Vold: I kriser og vanskelige situasjoner øker volden mot kvinner, det blir ikke bedre av at alle skal holde seg hjemme. Rapporter og tall fra hjelpetelefoner viser i flere land en betydelig økning i trafikk etter at smittevernstiltakene ble iverksatt.

Helse: Pandemien får også konsekvenser for øvrige helsetjenester for kvinner, som tilgang til prevensjon og manglende tilbud ved graviditet.

Viruset har altså hatt store konsekvenser for kvinner verden over. Men det er ikke eneste grunn. Politisk reaksjonære krefter har også fått økt spillerom. Vi har sett det i land nært oss: Polens regjering har i praksis innført forbud mot abort og varslet at den vil trekke landet ut av en europeisk konvensjon mot vold i hjemmet. Donald Trump førte en politikk som svekket kvinners rettigheter. I Sikkerhetsrådet skjedde det blant annet gjennom å utvanne resolusjoner om seksuell vold i konflikt fordi det kunne tolkes som støtte til abort for ofre av seksuell vold.

Vi skal leve med konsekvensene av koronaviruset i mange år, med svakere økonomisk vekst, færre jobbmuligheter og strammere offentlige budsjetter. Undersøkelser viser at i mange land hvor likestilling mellom kjønnene står svakest, mener mange at kvinner må tre ut av arbeidslivet og at menn må prioriteres. I Norge var det også en utbredt holdning etter andre verdenskrig. Vi vet at det ikke er en god oppskrift: Kvinners deltagelse i arbeidslivet styrker samfunnsøkonomien, og er et gode for alle.

Vi kan ikke risikere at flere år går tapt i kampen for likestilling. Derfor er politikk viktig og Norge kan spille en rolle:

1. I utviklingspolitikken må likestilling være en prioritet. Det krever satsing på seksuell helse og rettigheter, støtte til organisasjoner og sivilsamfunn som jobber for og med kvinner og jenters skolegang.

2. I Sikkerhetsrådet må Norge være stemmen for å ivareta kvinners sårbare situasjon i kriser og at kvinner blir en del av konfliktløsning, forebygging og gjenoppbygging.

3. I forbrukerpolitikken må regjeringen få på plass en åpenhetslov, som sikrer mer informasjon om hvordan varene vi kjøper, blir produsert, ofte er det av kvinner i utviklingsland.

4. I forvaltningen av oljeformuen, kan Oljefondet stille strengere krav og forventninger til likestilling i de selskapene de investerer i.

Det ble lite jubileumsfeiring i 2020. Utviklingen ga oss heller mer å gjøre. Og desto større grunn til å se fremover og bruke de mulighetene vi har for å legge et tapt år bak oss.