Fossilenes ESG-hyl

Trøims utspill mot ESG-politikk melder seg inn i rekken av flere som ikke liker at kapitalen nå jobber annerledes i jakten på langsiktig verdiskaping

Forandring gjør ofte vondt. Nye tider får frem motkrefter. Derfor kommer vi til å høre flere ESG-hyl, når hele bredden i bredden i bærekraftsarbeidet gjør seg gjeldende.

Kraften i ESG-arbeidet har vært lagt på den første bokstaven til nå, naturlig nok, med klimakrise og miljøødeleggelser verden over. Kapitalen er mer kritisk til fossil energi. Det får frem fossile motkrefter, som Trøim. Fremover blir det mer trykk på S’en, sosiale forhold.

Vårt styresett, inkludert markedsøkonomien, er under press på grunn av økte forskjeller og at veksten fordeles ujevnt. Pandemien har skjøvet millioner av kvinner ut av jobblivet og alle kommer ikke tilbake.

World Economic Forum sier at det er en krise under oppseiling i arbeidsmarkedet. Flere må inkluderes økonomisk. Det vil gi økt vekst og anstendige levekår – begge deler er nødvendige for folks tillit til hverandre.

Da det ble innført etiske retningslinjer for Oljefondet i 2004, skjedde det etter en lang politisk debatt, og det kom på plass fordi statsministerens parti, KrF, ønsket det sterkt. Den gangen satt jeg i politisk ledelse i Finansdepartementet, og det manglet ikke på advarsler, fra økonomer der og i Norges Bank, og fra de større partiene. Grunnen var at det ble vurdert å være i motstrid til lønnsomhet: jo mindre investeringsuniverset blir, jo mindre blir lønnsomheten.

Det beredet samtidig grunnen for at menneskerettigheter, korrupsjon og miljø ble en del av arbeidet med eierskapsutøvelse, altså Oljefondets egen oppfølging av selskaper som ikke var ekskludert. Det som småpartier og aktivister for 20 år siden ivret for, er i dag investorenes mantra.

I forrige måned kom Oljefondet med nye forventninger til hvordan selskaper skal bidra til hvordan mennesker, såkalt humankapital, skal ivaretas i hele verdikjeden.

Enkelt sagt: har folk det bra, presterer de bedre. Ikke rakettvitenskap i 2022. Men samtidig så ofte ignorert – det ser vi i CAREs utviklingsarbeid.

I Bangladesh står kvinner i tekstilindustrien i fare for å bli sagt opp når de blir mødre. Bedriftsøkonomisk burde det være bedre å legge til rette for permisjon og barnepass heller enn å lære opp stadig nye ansatte. Samfunnsøkonomisk er det sløsing av ressurser og det skaper fattigdomsfeller, også for nye generasjoner.

Rapporter som CARE har fått utarbeidet, viser at likestilling som en del av S’en er relativt lite vektlagt i bedrifters vurdering av leverandørkjeder og i fondsselskapers aktive arbeid med bærekraft.

Oljefondet selv sier at de nå merker økt interesse og vektlegging, og deres dokument om humankapital er et viktig signal om at det skjer noe. Håpet er at gir endring, og økt bevissthet rundt hva som må til for at næringslivet bidrar til sosial bærekraft.

For hundre år siden mente LO og Arbeiderpartiet at gifte kvinner skulle tre ut av arbeidsmarkedet, for det var ikke jobber til alle i en økonomi som gikk dårlig.

Werna Gerhardsen sluttet å jobbe da hun giftet seg med landsfaderen. Da bilene kom, protesterte de som kjørte hestedrosjer.

Det er ikke alltid fornuft og hva som er det beste for langsiktig verdiskaping, som bestemmer når endringene skjer.

Om fem år kommer en kapitalist til å innta podiet på en næringslivskonferanse og raljere mot ESG-hysteriet på grunn av at kapitalen har begynt å bry seg om likelønn, permisjonsrettigheter og barnepass. Den dagen kan vi tenke at endelig skjer det noe, når kapitalen utløser fossile hyl på vei inn i en ny tid.

Kilde: Kronikk DN 20.09.2022