I år 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som anerkjente at krig og konflikt påvirker jenter og kvinners liv på andre måter enn menn (SR1325). Resolusjonen slo også fast at det internasjonale samfunnet og partene i en konflikt må gjøre mer for å beskytte jenter og kvinner fra alle former for seksuell og kjønnsbasert vold. Mye er gjort. Verdenssamfunnet er et helt annet sted i 2019 enn vi var ved årtusenskiftet. Ikke minst har modige kvinner og menn, som har overlevd de grusomste overgrep, fortalt om hva de har blitt utsatt for. Det har ført til mer oppmerksomhet og flere resolusjoner, strategier og handlingsplaner, men det er fortsatt en lang vei å gå.
Ikke i nærheten
Snart 20 år etter at vedtaket i Sikkerhetsrådet ble fattet, er det viktigste spørsmålet vi må stille følgende: Opplever kvinnene i land som Kongo, Myanmar, Syria, Sør Sudan, Yemen eller andre land, der krig og konflikt herjer, at deres beskyttelse og behov ivaretas? Svaret på det er dessverre nei. Etter 20 år har verdenssamfunnets totale innsats ikke vært i nærheten av å gjøre nok.
Derfor er regjeringens initiativ til den internasjonale konferansen mot seksuell og kjønnsbasert vold (SGBV-konferansen) i Oslo denne uken så viktig. Mitt håp for konferansen er at den ikke bare skal ta oss fra ord til handling – men viktigst: til endring. Det trengs endring på flere områder.
For det første må det bli slutt på at innsatsen for å forebygge og håndtere vold og overgrep mot kvinner underfinansieres. Vold og overgrep mot kvinner i humanitære kriser og i krig og konflikt er og må oppfattes som akutt. Sammen må vi sørge for at kjønnsbasert vold alltid er en del av planene og innsatsen vi gir – uansett og overalt.
Etablere et støttefond
For det andre må det bli slutt på at overlevende selv må kjempe for tiltak og oppfølging. Regjeringsplattformen er klar på at de ønsker å bidra til å etablere et støttefond for ofre for seksualisert vold i krig og konflikter. Det er vi positive til. Vi vet også at lokale kvinneorganisasjoners innsats og det nettverket de har betyr enormt mye for mange ofre. Derfor må vi også løfte og støtte disse.
For det tredje må dette sees på som en del av den store likestillingskampen. Jenter og kvinner i kriser og konflikt opplever ikke bare kjønnsbasert vold fordi væpnede styrker voldtar. De blir også utsatt for vold og overgrep av sin nærmeste, nemlig ektefellen. De opplever barneekteskap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og trafficking.
For det fjerde må det bli slutt på straffefriheten, som eksisterer for seksualisert vold. Det internasjonale lovverket er på plass, men settes ikke ut i live. Det er en skam at etter hundretusenvis av overgrep er det få personer som faktisk er straffet. Her har både det internasjonale samfunnet og nasjonale myndigheter et stort ansvar. Vi må ikke la folk få slippe unna.
Ny æra
I sin veldig sterke tale, etter å ha mottatt Nobels fredspris i 2018, sa Nadia Murad følgende: «Jeg håper at dagen i dag markerer starten på en ny æra hvor fred er det aller viktigste, og hvor verden i fellesskap kan begynne å utarbeide et nytt veikart for å beskytte kvinner, barn og minoriteter mot forfølgelse, spesielt ofre for seksuell vold.»
Konferansen denne uken må bidra til å gi oss veien videre.