I disse dager forhandles det i FN om ord og formuleringer i det såkalte UNAMA-mandatet, eller fullmakten som skal sikre at det internasjonale samfunnet og nødhjelpsorganisasjoner kan operere i landet. Ord i New York kan faktisk bety noe for humanitær tilgang til en befolkning som snart sulter i hjel.
Afghanistan preges av kriser på nær sagt alle plan. Tørke, matmangel og galopperende matpriser, økonomisk krise og arbeidsledighet, internt fordrevne mennesker og flyktninger, et politisk skifte man ikke vet hvor fører hen, korona, og nå vinterkulde på toppen av det hele.
Som en humanitær organisasjon til stede blant de med aller størst behov på bakken i Afghanistan, var CARE raskt ute med å advare mot også å strupe den humanitære hjelpen. Vi fryktet at kjønnsbasert vold, barneekteskap og tvangsekteskap skulle eskalere på kort tid som en følge av situasjonen i landet.
Vi vet av erfaring at i krisesituasjoner blir flere kvinner utsatt for ulike former for vold. De som allerede sto svakest, lider aller mest av å miste nettverk, informasjon og samfunnsstrukturer. Det skjer for kvinner i Afghanistan nå. Vi møter mødre som i ren nød ikke opplever andre valgmuligheter enn å selge sine barn for å kunne brødfø familien.
Kvinners liv i Afghanistan styres av patriarkalske strukturer, sosiale normer og etablerte kjønnsroller. De har lang erfaring med sterkt begrensede muligheter til å bestemme over egen kropp, velge om de vil gifte seg og med hvem, til å gå på skole og til å ta arbeid utenfor hjemmet. Disse normene forsterkes dag for dag i et land i krise. Kombinert med mangel på penger og mat, øker risikoene for at kvinner utsettes for vold og diskriminering.
Norge signaliserte tydelig at jenter og kvinners rettigheter skulle stå øverst på blokka da de satt i presidentstolen i FNs Sikkerhetsråd i januar. Det applauderte vi da. Nå, noen uker senere, er det ekstra viktig at disse ambisjonene opprettholdes. For å fremme likestilling og styrke jenters og kvinners rettigheter og stilling i samfunnet på lang sikt, må mandatet sikre at kvinner reelt kan delta på en meningsfylt og trygg måte. Norge må derfor fortsette å vektlegge og snakke åpent om viktigheten av trygg, effektiv og inkluderende deltakelse av kvinner i freds- og forhandlingsprosesser, så vel som i nødhjelp. Norge kan ved å være en sterk pådriver for å få de rette ordene inn i FNs avtaletekster, bidra til at mandatet legger til rette for at afghanske kvinner og kvinnenettverk involveres og får den nødvendige støtten slik at de kan delta i beslutningsprosesser og fortsette å bidra til landets utvikling. Så må vi som en nødhjelps- og utviklingsorganisasjon bidra med det vi kan for at jentene og kvinnene ikke bukker under i løpet av vinteren.