Foto: National Centre for Domestic Violence, UK

I Storbritannia øker volden i hjemmet med 26 prosent når England spiller kamp

Mens våre øyne var rettet mot kampen på Wembley søndag kveld, gikk tusenvis av andre kamper også av stabelen på hjemmebane.

Neseblod, en rød munn, rødt blod på hvit hud, et georgskors, Englands flagg. «If England get beaten, so will she”. Beskjeden fra Nasjonalt senter for vold i hjemmet (NCDV) er en ubehagelig påminnelse om at fotball kan være blodig alvor.

I Storbritannia øker volden i hjemmet med 26 prosent når England spiller kamp. Om de taper er tallet 38 prosent, ifølge NCDV.

Dette er på ingen måte enestående for England, eller fotball for den saks skyld. Rundt 1 av 3 kvinner opplever vold i nære relasjoner i løpet av livet. Vi vet at i en del land er tallene langt høyere.

Myndighetene har et ansvar

Den som slår, bærer ansvaret. Men også myndighetene har et ansvar i å handle, både for å forhindre vold og for å hjelpe ofre. Den såkalte Istanbul-konvensjonen handler om å forebygge å bekjempe vold mot kvinner, og spesifikt også i nære relasjoner. Den setter standarden for arbeidet mot vold mot kvinner, peker på konkrete tiltak og gir også landene som har ratifisert den, et rapporteringsgrunnlag og plikter. Staten må for eksempel etablere tilstrekkelig med krisesentra, sikre besøksforbud, lære opp viktig førstelinje som politi og helsepersonell og ha effektive straffer. Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt, sier FN. Verdensbanken skrev i en rapport i 2018 at mer enn en milliard kvinner savner lovbeskyttelse mot seksuell vold som skjer i hjemmet.

Tyrkia har nå trukket seg ut av konvensjonen som bærer navnet til landets hovedstad. Det har vakt sterke reaksjoner. Kvinner – og menn – både i Tyrkia og i andre land har protestert, fordi erfaring viser at lover og konvensjoner har effekt. Når en som slår, risikerer å bli stilt ansvarlig og bli straffet, er faren for kvinner mindre.

Korona forverrer situasjonen

Korona har gjort at flere kvinner lever utrygt. En grunn er at mange familier tvinges til å være hjemme, med mer stress og mindre innsyn. Færre kan se blåmerkene som vitner om at noe er galt. I mange land er også rommet for organisasjoner og aktivister blitt mindre, på grunn av fysiske nedstengninger og fordi myndigheter bruker pandemien som et påskudd for å begrense ytringsfrihet.

I tillegg øker fattigdommen. Jo fattigere et land er, jo større risiko er det for kvinnene. En kvinne i Afrika har fire ganger så stor risiko for å bli drept av en nærstående, enn en kvinne i Europa. Det vil ofte være vanskeligere for fattige å bryte ut av voldshelvetet. Svake velferdsordninger og sosial kontroll henger ofte sammen.

«Det tar ikke lang tid før gledesropene og frustrasjonsbrølene etter kampen på Wembley stilner, men den lydløse volden innenfor husets fire vegger burde likevel gjalle i ørene våre.» Kaj-Martin Georgsen

Dette må gjøres

Problemet er så stort at det ikke løses ikke med en konvensjon og noen kjappe løsninger. Fra vårt arbeid, vil CARE peke på noen sentrale områder:

  • Sats på mennene: det blir ikke slutt på volden mot kvinner, hvis ikke menn slutter å slå. Ødeleggende mannsidealer og kvinnesyn må endres ved å jobbe med gutter og menn. De må se at de selv også vil få det bedre når kvinnene har det bra. I noen land samarbeider vi med lokale nettverk av menn som jobber med å utfordre det tradisjonelle kvinnesynet og kjønnsrollemønstre ved å engasjere andre menn.
  • Trygg helsehjelp: Overlevende trenger mer enn juridiske rettigheter, de må også ha tilgang til helsetjenester og annen krisehjelp. Det å bli møtt av kunnskap og respekt, og uten stigma og skam, er avgjørende. Trumps såkalte Mexico City policy, som forbød USA-finansierte organisasjoner å tilby kvinner i utviklingsland tilgang til eller rådgivning om lovlig abort, ga dårligere helsetilbud og flere farlige aborter. Heldigvis var president Biden rask med å gjøre om på dette.
  • Kvinners mot: Kampen for likestilling må alle kjempe, uavhengig av kjønn. Det er likevel oftere modige kvinner som har stått for de avgjørende kampene. I CAREs arbeid jobber vi sammen med kvinnegrupper. Det som begynner som spare- og lånegrupper hvor kvinner får mulighet til å bli økonomisk mer selvstendige, utvikler seg til også å bli nettverk som fostrer kvinner som går inn i politikk og kjemper for mer deltagelse i samfunnet. Norgeshistorien er full av samme type eksempler, og i vår tid kan spesielt kvinner i minoritetsmiljøer spille en viktig rolle.
  • Kvinners plass i kriser: Når det oppstår humanitære kriser, må hjelpen og tiltakene utformes med likestillingsbriller på. Kvinner er mer utsatt for vold, ofte seksualisert, i kriser. I Myanmar rapporterer nå medier om at kvinnelige demonstranter har med seg angrepille i lomma, i tilfelle de blir voldtatt av deres motstandere. Derfor må kvinner være med i utarbeidelsen av tiltak. Og de må være med i gjenreisningen av et tryggere samfunn. Den norske regjeringen har tatt på seg å være en pådriver for dette i Sikkerhetsrådet.

Det tar ikke lang tid før gledesropene og frustrasjonsbrølene etter kampen på Wembley stilner, men den lydløse volden innenfor husets fire vegger burde likevel gjalle i ørene våre. Volden mot kvinner et globalt problem, og vi trenger å bli minnet på at dette er noe alle kan gjøre noe med.

Kronikken ble først publisert hos Nettavisen 14. juli 2021.