Kvinne med et rosa sjal som dekker halve ansiktet ser alvorlig ut et vindu
Jennifer Bose/CARE

– Boko Haram plasserte meg i et bur

Krisen i Lake Chad-området har vært preget av grusomme overgrep: Brente byer, voldtekt, kidnapping og vold. Dette er 17 år gamle Salmas historie.
Jeg løp. Gjennom søla. Barfot løp jeg så fort jeg klarte. Jeg visste at dette var min eneste sjanse til å unnslippe. Jeg visste at mannen min ville drepe meg om jeg stoppet opp, så jeg fortsatte å løpe.


Jeg var tolv år da Boko Haram angrep landsbyen min. De kjørte på motorsykler og brente ned husene. De skjøt, mens folk løp i alle retninger. De tok seg inn i huset vårt og ropte og skrek til oss før de drepte naboen og kusinen min, som var på besøk. Så tok de med seg meg og de to brødrene mine.

Vi satt bakpå motorsyklene deres i to dager uten å vite hvor vi skulle. På turen skjøt de den ene broren min og slaktet den andre broren min, rett foran øynene mine. Jeg har fremdeles mareritt fra den natta. Da vi stoppet for kvelden, vurderte jeg å rømme, men det var alltid en av dem som holdt vakt.

Jeg var veldig redd. Jeg hverken rørte meg eller sa noe, for jeg var redd de skulle drepe meg også, slik de hadde gjort med brødrene mine. Da vi endelig kom til leiren i Sambisaskogen, visste jeg ikke at dette skulle bli hjemmet mitt de neste fem årene.

Dette er krisen i Lake Chad:

Lake Chad er et av Afrikas største ferskvann, som nå er i ferd med å tørke ut. Dette bremser tilgangen på rent vann for mange millioner mennesker.

Kombinert med politisk uro, ekstrem fattigdom, underutvikling, korrupsjon og fremveksten av terroristgruppen Boko Haram, har dette skapt en humanitær og miljømessig krise for alle som bor rundt innsjøen.

Krisen i Lake Chad regnes som en av verdens største såkalt glemte kriser og er kjent for å være spesielt grusom mot sivile, særlig jenter. Boko Haram er heller ikke kjent for å sky unna metoder som rekruttering av barnesoldater, ødeleggelse av landsbyer, drap og tortur.

CARE møter hver dag kvinner som har vært utsatt for seksuell vold, tvang og bortføringer av den væpnede gruppen.


De plasserte meg i et bur. Sammen med meg var det rundt 20 andre jenter. De fleste av dem var på min alder. Vi hadde ingenting å spise, og vi fikk ikke komme ut av buret.

Bare to jenter fikk gå ut et par timer hver dag for å hente mat. De kom som regel tilbake med ved, som vi kunne lage bål av, og blader, som vi kokte suppe på.

Vi hadde ikke noe såpe, så vi brukte asken fra bålet til å vaske oss. Vi hadde ingenting å gjøre i buret utenom å snakke med hverandre, be sammen og sove på en av de få mattene på bakken.

Det verste var når de brukte oss til å være publikum for de offentlige henrettelsene. Vi måtte se på brutale steininger og drap på både menn og kvinner. Jeg klarer ennå ikke å få de bildene ut av hodet. Om vi bare laget en lyd, ble vi straffet med 80 slag på ryggen.

Innimellom kom noen av dem inn i buret for å velge ut jenter de ville gifte seg med. Vi ble behandlet som dyr.

Tre ganger ble jeg valgt. Jeg fikk forlate buret og flytte inn i hytta til mannen, jeg var gift med. Men det var bare når de kom for å voldta meg at jeg så dem. De tvang meg til å ta av meg klærne, og nektet jeg slo de, truet med å drepe meg, eller bandt meg til søylene som støttet opp stråtaket.

– Jeg ville heller være i buret. Der var det i det minste ingen som tok på meg. To ganger ble jeg plassert i buret igjen, mest trolig fordi ektemennene mine døde. Salma (17)

Faren min var pastor. Moren min tok seg av meg og de sju søsknene mine. Jeg pleide å synge i kor. Jeg pleide å være glad.

Den tredje ektemannen min var den verste, men også den jeg var sammen med lengst. Vi var gift i nærmere ett år. Han hadde tre koner og hatet meg mest. Jeg fikk ikke lov til å snakke med andre kvinner, fordi han mente at jeg hadde dårlig innflytelse på dem.

Også da jeg ble gravid, truet han med å drepe meg. Jeg hadde også fått et barn med min første mann, men det døde av sult. Jeg hadde ingenting å spise og produserte ikke nok melk til å amme.

En morgen ble min manns trusselen om å drepe meg, mer enn en trussel. De tok meg med til henrettelsesplassen og bandt meg til bakken. De skulle drepe meg etter morgenbønnen. Rett etter at de hadde gått for bønnen, kom en av de andre konene. Hun sa hun skulle slippe meg løs, men om jeg ble tatt, måtte jeg ikke fortelle at hun hadde hjulpet meg.

Jeg halter fordi foten min har blitt skadet etter alle gangene jeg har blitt slått med stokker og tau. Det var veldig vanskelig for meg å løpe, i tillegg var jeg gravid i åttende måned. Hjertet mitt hamret, for jeg tenkte at de ville fange meg når som helst.

Da det ble mørkt trodde jeg at jeg hadde gått meg bort, men så fant jeg en hovedvei, like ved var det en veisperring med soldater i uniform. Jeg var så tørst og svett. Full av håp gikk jeg mot dem, men da de så meg ropte de at jeg skulle stoppe. De tvang meg til å kle meg naken. Jeg forstod ikke, jeg trodde de også kanskje var fra Boko Haram.

Senere fikk jeg vite at de måtte sjekke at jeg ikke hadde eksplosiver på meg. Jenter blir ofte brukt som selvmordsbombere. Jeg tror det var sånn ektemannen min sin andre kone hadde dødd, hun kom aldri tilbake til leiren.

Artikkelbilde
Kvinner som har opplevd kjønnsbasert vold, får i flyktningleiren oppfølging og støtte fra CARE. Oppfølgingen skjer både i grupper, som på bildet, men også en og en. Foto: Jennifer Bose/CARE

Militæret tok meg med til den nærmeste flyktningleiren, som nå er blitt hjemmet mitt. Her fødte jeg datteren min. Hun er mitt alt. Jeg har vært her i seks måneder, og for første gang føler jeg ro.

Jeg er ofte på kvinnesenteret og snakker med rådgiveren min fra CARE. Hun har blitt som en søster for meg, og hun er den eneste jeg virkelig stoler på. Sammen prøver vi å bearbeide alle minnene som jeg bare vil glemme. De minnene hjemsøker meg fremdeles.

Mitt største ønske er å se familien min igjen, men jeg vet ikke hvor de er, eller om de i det hele tatt er i live.

Slik hjelper vi kvinner som Salma
Salma er en av mange kvinner i flyktningleiren som lever i en slik situasjon i dag.


Noe av det vi i CARE jobber for er å gi disse kvinnene det de trenger for å bygge opp livene sine igjen. Både i form av nødhjelp som rent vann, mat, helsehjelp og hygieneartikler, men også gjennom langsiktige tiltak. Vi gir dem trygghet, beskyttelse og psykologisk hjelp slik at de kan bearbeide traumene sine.

Vi hjelper også kvinnene i området med
økonomisk starthjelp som spare- og lånegrupper, slik at de på sikt kan bygge seg et hjem og en egen inntekt.

Fakta om CARE:

  • CARE har som mål å styrke jenters og kvinners rettigheter slik at vi kan bekjempe fattigdom
  • CARE er en av verdens største hjelpeorganisasjoner
  • CARE er partipolitisk og religiøst nøytral
  • CARE har virksomhet i 102 land over hele verden, og 90 % av CAREs ansatte er lokalt ansatt
  • Kun 6 % av CAREs midler går til administrasjon og til å skaffe nye inntekter. 91 % går til dem som trenger pengene mest
  • CARE Norges prosjekter finansieres av Norad, UD og private donasjoner

Vil du hjelpe kvinner utsatt for vold og overgrep?

Din støtte gir kvinner muligheten å bygge livet sitt opp igjen. Bli CARE-venn i dag!