– Jeg har alltid drømt om å bli filmskaper

Walaa og familien hennes pleide å bruke mye tid sammen foran TV-en hjemme i Syria. Filmer og serier var den store hobbyen hennes. Hun brukte ofte timene etter skolen og før leggetid på å fordype seg i den syriske TV-verdenen og drømme om å en dag lage sine egne produksjoner.

– Jeg har drømt om å bli filmskaper så lenge jeg kan huske, sier hun.

Da krigen i Syria brøt ut i 2011, endret Walaas hverdag for alltid. I begynnelsen av 2014 gjorde konstante angrep og kamper at Walaas familie måtte flykte fra hjemmet sitt. Like etter eksploderte en bombe like ved faren hennes, Mohammed.

– Hvis vi hadde hatt tilgang på bedre helsehjelp kunne beinet mitt blitt behandlet lett. På grunn av krigen var det ikke mulig å få behandling i tide, så da mistet jeg beinet, sier Mohammed.

Laget dokumentar om far og sønn

Fire år senere har Walaa blitt 15 år, og familien hennes bor i Azraq – en liten ørkenby omtrent 10 mil utenfor Jordans hovedstad Amman. Mohammed jobber i en liten kafe og reparerer elektronikk. Styringen av en travel kafe krever at Mohammed er rask og smidig, noe som kan være vanskelig med bare ett bein. Derfor er han avhengig av at sønnen Nasr (12) hjelper ham.

– Han er beinet jeg lener meg på, sier Mohammed.

Det sterke forholdet mellom far og sønn har ikke sluppet unna Walaas kameralinse. Hun laget en kort dokumentar om faren og broren. Dokumentaren fikk tittelen «Den lille ingeniøren». Dokumentaren fikk navnet på grunn av Nasrs interesse for å reparere elektronikk, en livslang hobby, som Mohammed har ført videre til sønnen sin.

Walaa laget filmen som del av en CARE-støttet filmskole for syriske flyktninger i flyktningleiren i Azraq. På filmskolen fikk deltakerne råd, innspill og støtte fra profesjonelle filmskapere. «Den lille ingeniøren» ble laget sammen med tre andre syriske jenter på Walaas alder.

– Konseptet bak dokumentaren var min idé. Jeg ville vise fram et eksempel på utfordringene en syrisk flyktningfamilie møter, og hvordan et barn under vanskelige forhold må sjonglere skole og arbeid. Det er ikke lett, og det ville jeg vise. Jeg er fornøyd med resultatet, sier hun.

Mister håpet igjen og igjen

Skole er en av Walaas største gleder, og favorittfaget hennes er naturfag. Likevel er det lite som opptar henne like mye som filmfaget.

– Jeg fikk et tilbud fra en mann jeg trodde jeg kjente godt, som ville hjelpe oss med å komme til Canada. For å få det til krevde han 700 dollar i depositum, som han sa vi skulle få igjen på flyplassen før vi forlot Jordan, sier Mohammed.

Mannen tok pengene og forsvant. Familien fikk drømmen knust og ble etterlatt med gjeld.

– Vi ble så håpefulle, og plutselig hadde vi mistet alt håp.

Det var heller ikke første gang familien hadde fått håp og mistet det. I begynnelsen av 2017 fikk de nyheten om at de skulle få bosette seg i USA, men den muligheten glapp da president Donald Trump ble innsatt og nektet innbyggere fra en rekke land – blant dem Syria – å komme inn i landet.

Nekter å gi slipp på drømmen

Til tross for alle hindringene holder Walaa kameralinsen festet på de spesielle øyeblikkene, som lillebroren som serverer kaffe for faren eller fikser elektronikk sammen med ham. Det hjelper henne å holde drømmen i live i en vanskelig situasjon.

Hun forteller at selv når krigen tar slutt, vil lidelsene fortsette. Det vil ta tid før livet kan gå tilbake til normalen igjen. Det er det hun vil snakke om.

– Jeg har alltid trodd på en ting: Hvis du har en drøm og jobber hardt nok, så kan du nå den.