– Jeg vet hva krig er. Jeg vet hva det betyr å miste alt

Hiba Jaber har vært hjelpearbeider i tretten år. Som ansatt i CARE Libanon har hun de siste to årene hjulpet familier som er drevet på flukt av konflikten i Midtøsten.

Hver dag møter hun mennesker som forsøker å gjennoppbygge livet sitt med det lille de klarte å få med seg da de flyktet. Når hun kommer hjem fra jobb, møter hun den samme virkeligheten i sin egen familie.

– Jeg har opplevd fem kriger, forteller Hiba.

Hun teller dem på fingrene før hun ser opp, som for å forsikre seg om at hun ikke har glemt en.

Hiba kommer opprinnelig fra Nabatieh sør i Libanon, et av områdene som er hardest rammet av konflikten. Siden 2017 har hun og familien bodd i Beirut.

I 2020 ble store deler av boligbygget deres ødelagt av en eksplosjonen ved Beirut havn. Hun bygde opp livet på nytt i en annen del av byen. Så tvang krigen dem på flukt igjen. Hjemmet deres der står fortsatt, men det har verken vann eller strøm. I tillegg finnes det ingen åpne butikker, og angrepene fra Israel er konstante.

Når du er mor til små barn, treffer krigen deg på en helt annen måte, forteller Hiba.

Da konflikten eskalerte i 2024 måtte hun igjen flykte i alle hast, med den yngste sønnen i armene.

Hiba kaller det ikke lydene av krig. Hun kaller dem stemmer. Stemmer hun kjenner altfor godt. Hun stopper opp før hun beskriver dem.

– Du hører flyet komme over deg. Du hører det åpne ild. Du vet ikke hvor bombene vil treffe. Så hører du susingen når missilet skjærer gjennom luften. Smellet når det treffer. Og deretter lyden av bygninger som kollapser.

Hun trekker pusten dypt før hun fortsetter:

– Jeg kjenner disse stemmene i hele kroppen. Ofte spenner jeg meg og tenker: Nå kommer jeg til å høre dem. Nå kommer det. Og så gjør det det.

Et liv preget av krig har lært henne å kjenne igjen hver eneste lyd.

– Jeg trodde jeg var blitt vant til krig. Jeg har opplevd så mye tap og tragedie. Men da krigen kom tilbake i 2024, klarte jeg fortsatt ikke stemmene.

– Når bombene faller, sier treåringen min: «Mamma, mamma, det tordner.» Og jeg svarer: «Ja, det tordner.»

Men så ser han ut av vinduet og spør hvorfor det ikke regner, fortsetter hun. Da sier jeg at det kanskje bare er fyrverkeri. Han er for liten til å forstå hva krig er.

Hun husker hvordan det var å være barn selv.

– Hver gang det var krig, tok faren min med madrassene ut i gangen og la dem tett inntil hverandre. Vi sov sammen som familie. Da følte jeg meg trygg. Det er et godt minne, fordi jeg ikke forsto hva krig var.

Nå er det hennes tur til å skape den samme tryggheten for sine egne barn. Neste morgen, går hun på jobb igjen.

– Når du lever i en krigssone, må du gå inn i overlevelsesmodus for å kunne hjelpe andre.

Hiba forteller om en strand der familier på flukt hadde satt opp provisoriske telt fordi de ikke hadde noe annet sted å dra. Hun var der med CARE for å dele ut livsviktig nødhjelp.

Bare noen timer senere ble den samme stranden bombet.

Tanken forfølger henne fortsatt.

– Vi var så bekymret for menneskene som bodde der. De hadde ikke annet enn en tynn presenning mellom seg og misilene. De satt langs veien uten noe sted å dra.

Å hjelpe andre får ikke frykten til å forsvinne. Det gir den bare mindre plass.

– Jeg begynte å drikke mye kaffe etter at krigen eskalerte. Når du ikke får sove på grunn av bombene eller den konstante summingen fra dronene, er koffein det eneste som får meg gjennom neste dag, sier Hiba.

CARE innførte egne trivsels- og støttesamlinger for de ansatte. En mulighet til å male, jobbe med leire, tegne eller bare snakke sammen i en time.

– En av oppgavene var å tegne noe som representerer oss. Jeg tegnet en kaffekopp, sier hun og ler.

Latteren varer bare et øyeblikk.

Å jobbe med mennesker som har opplevd de samme traumene som henne selv, er både en belastning og en drivkraft. Hun kjenner på skyldfølelse for at det tross alt har gått bra med henne og familien.

En dag befant Hiba seg på en skole i Beirut for å dele ut forysninger. Skolen var gjort om til et midlertidig tilfluktssted for folk som var drevet på flukt.

– En kvinne spurte om jeg kom fra Nabatieh, forteller Hiba. Så sa hun: «Du pleide å kjøpe sko av meg.» Hun husket meg fra da jeg var yngre. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å møte henne der.

Snart skal Hiba tilbake til Nabatieh for å bistå under en nødhjelpsutdeling. Det er en dag hun har gruet seg til.

– Det blir forferdelig å dra hjem. Å se ødeleggelsene og naboene mine lide.

Siden våpenhvilen trådte i kraft, har hun bare vært tilbake én gang.

Det hun savner mest, er ikke bare det som er ødelagt. Det er alt som fantes før.

– Vi hadde elver. Vi hadde vakker natur. Flotte turstier. Gamle historiske hus. Det var som en by og en landsby på samme tid. Vi hadde et godt liv der.

Krig ødelegger bygninger. Den visker også ut lokalsamfunnet og hverdagen som du husker den. Skobutikken du besøkte som barn. Gatene der naboene kjente hverandre. Elvene, kafeene og rutinene som gjorde at et sted føltes som hjemme.

For Hiba handler ikke hjelpearbeid om å stå på sidelinjen og se på dette tapet. Det handler om å bære det med seg hver eneste dag.

Hun ser bort på barna sine, før hun tenker på kvinnene hun møter gjennom arbeidet sitt.

– Vi libanesere tåler mye, fordi vi har måttet ha det. Særlig kvinner og mødre har nærmest superkrefter.

Så legger hun til, lavmælt:

– Vi har jobbet så hardt for å bygge livene våre. Ingen har rett til å ta det fra oss.

Det er den samme beslutsomheten som får henne opp hver morgen, etter enda en søvnløs natt. Tilbake til familiene som trenger henne.

– Vi kvinner har en kraft som gjør at vi kan bære denne smerten på skuldrene våre, og kjempe oss gjennom den.