Reisebrev fra det nye Syria

Etter 14 år med borgerkrig forsøker Syria å finne fotfeste igjen. Byer reiser seg fra ruinene, familier vender tilbake fra eksil, og kvinner finner nye måter å skape trygghet og inntekt på. Samtidig bærer landet dype sår – både menneskelige og materielle.

Som utenlandssjef i CARE Norge har jeg reist til Syria for å møte noen av kvinnene vi samarbeider med for å se hvordan livet ser ut etter krigen. Her har CARE arbeidet siden 2013. Sammen med lokalt sivilsamfunn jobber vi hver dag for å møte folks behov for blant annet husly, vann og mat.

Aleppo viser seg under oss. En storby med en million innbyggere i Syria, med fotballstadion, parker, leilighetskvartaler der balkongene har utsmykninger, men der borgerkrig og jordskjelv har lagt utallige syreres liv i ruiner.

Gjennom flyvinduet skimter jeg grønne åkre utenfor byen. Kvinnen ved siden av meg strekker halsen for å se. Hun har ikke satt sine føtter i Syria på over ti år, forteller mannen på setet ved siden av meg.

Vi kjører ut på landsbygda til Idlib-provinsen. Dette er veier som var livsfarlige for under ett år siden. Her lå frontlinjen i krigen mellom Bashar Al Assad sin hær, og opprørsgruppene. Det slår meg at det ikke er barrikader i veien. Heller ingen soldater som hinter om penger eller sigaretter fra sjåføren.

I et lite rom møtes 25 kvinner, alle kledd i sorte jalabayaer – lange kjortler de bruker i offentligheten. Langs veggene ligger madrasser. Midt i rommet står en hvit metallboks med lås: sparekassen.

Dette er en del av CAREs arbeid med kvinner som sparer og låner sammen – små grupper som bygger trygghet og muligheter fra bunnen av. Hver kvinne sparer et lite beløp hver uke. Når noen trenger et lån for å starte en liten bedrift, betale skolepenger eller håndtere en krise, låner de fra fellesskapet.

En kvinne forteller:

– Jeg sparer fordi jeg vil at døtrene mine skal få utdanning.

Gruppen har spart i ett år. De får inntekter fra småjobber, noen er lærere på liten lønn, noen får penger til sparing fra sine ektemenn eller familiemedlemmer. Kvinnene vil vise frem hva de sparer til. De har planer om en investering: Å starte en hår- og sminkesalong. De har fått opplæring og øvelse i å lage budsjett. Sammen har de funnet frem til et ledig lokale. Dette har de fått pusset opp. De har fått støtte til å lage en utviklingsplan for bedriften.

Gruppen har også opprettet et sosialt fond – penger satt av til å hjelpe andre kvinner i nabolaget. Da en eldre kvinne nylig mistet mannen sin, brukte de av fondet for å støtte henne gjennom sorgen og økonomiske problemer.

Kontrasten mellom fortid og framtid er tydelig overalt. Der det før sto væpnede menn, står det nå smilende kvinner som deler erfaringer fra krigen og krøllete sedler i en metallboks.

Måtte sårene gro for alle i Syria – og håpet bre seg.