I en tid hvor flere mennesker går sultne til sengs, mer enn 100 millioner har flyktet fra eget hjem og hvor kvinners rettigheter er under press, er det overraskende og korttenkt.
Forhåpentligvis vil budsjettforliket i Stortinget endre på det. Men det er grunn til å stoppe opp: er det et signal om at vi sier farvel til vår rolle som pådriver for bistand og utvikling?
Etter tiår med positive trender, går nå utviklingen i gal retning på flere områder i verden. Korona, klimakrise og kriger gjør at flere mennesker har behov for hjelp og at flere land og regioner blir mindre stabile.
Det er ikke tiden for å si «nå skal vi gjøre mindre». Det er særskilt to områder som sjokkerer og uroer i Regjeringens kuttforslag.
Regjeringen vil kutte i arbeidet med likestilling og sier at det vil gå utover bekjempelse av vold mot kvinner og arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.
Pandemien har gjort at flere kvinner er uten jobb og jenter er gjerne de som kommer sist tilbake til skolen. Mens skolene var stengt i Uganda, økte antallet tenåringsgraviditeter med 17 prosent!
De jentene kommer ikke tilbake på skolebenken. Reaksjonære politikere motarbeider i flere land kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Norge bør utgjøre en motvekt og satse på kvinnehelse.
Regjeringen svarer kritikere av bistandskuttet med at «slik har tidligere regjeringer gjort». Også i budsjettet for 2016 ble kostnader til mottak av syriske flyktninger foreslått dekket inn av bistandskutt av Høyre og Frp, som satt i regjering.
Arbeiderpartiet kritiserte likevel størrelsen på kuttet og særskilt at det gikk utover FN. «Arbeiderpartiet mener det er viktig å sikre FN-organisasjonene forutsigbare rammer», het det da. Nå kuttes nærmest hele kjernestøtten til enkelte FN-organisasjoner, over natten.
Norge har all rett til å vurdere vår støtte til FN. I Hurdals-plattformen sier regjeringen selv at den skal «kritisk gjennomgå bruken av globale fond».Pengene Norge bevilger i årlige budsjetter betyr selvsagt mye i seg selv. I tillegg anses Norge som en rollemodell blant rike land: hvis verdens rikeste land kan kutte i bistand midt oppe i kriser som forverres av krig, er veien kortere for andre lands regjeringer å gjøre det samme.
Et kutt i Norge kan dermed ha en dominoeffekt. Dessuten: frustrasjonen øker blant mennesker i fattige og sårbare land. Selvsagt forstår alle at Ukraina trenger hjelp.
Det er vanskeligere å forstå at det skal føre til kutt i arbeidet for mennesker som sulter og som er på flukt andre steder i verden. De rike landene må også vurdere hvordan det kan forsterke uheldige vi/de-fordommer og grobunn for negative krefter.
Over 40 milliarder kroner i nødhjelp og utviklingshjelp er mye penger. Det er et uttrykk for rikdom og solidaritet. Det er likevel et varsko når regjeringspartiene, med backing fra Høyre og Frp, så tydelig mener at det er riktig å kutte i utviklingshjelp.
Det største partiet, med en sterk tradisjon for internasjonal solidaritet, går bort fra tidligere politikk og dets statsminister blir oppringt av FNs generalsekretær som misliker det han ser.
Hjelpeorganisasjoner, både i Norge og internasjonalt, blir urolige. Frykten er at årets reviderte statsbudsjett innevarsler en ny linje, hvor det politiske flertallet sier farvel til den viktige rollen vi har for global utvikling.
«Adjø, solidaritet» het en norsk film fra 1985 om en brytningstid. Vi må håpe at tittelen ikke gjør comeback for å beskrive norsk politikk nesten 40 år senere.
