CARE Norges innspill til Norges humanitære strategi
CAREs oppdrag er å arbeide for kvinners rettigheter og likestilling både som et mål i seg selv og som et viktig middel for å bekjempe fattigdom.
September 2023
I det humanitære arbeidet er vårt utgangspunkt at kriser rammer ulikt og at den beste hjelpen vi kan gi enkeltmennesker, tar utgangspunkt i forskjeller knyttet til kjønn og kjønnsroller. Kriser har uforholdsmessig store negative konsekvenser for kvinner og jenter.
Til tross for endringer i regjeringer og prioriteringer, har Norge hatt en tydelig stemme for kvinners og jenters rettigheter og likestilling også i humanitær innsats. Norge har en anerkjent rolle på dette området internasjonalt, og vi håper dette fortsatt vil forankres i en revidert humanitær strategi.
Norge gjør mye riktig som bør videreføres. Norge er en fleksibel humanitær giver som evner å ta raske avgjørelser. I tillegg har UD vist at de verdsetter dialog med sivilsamfunnet og promoterer dets rolle også internasjonalt. Norge har vært en modig stemme i det internasjonale samfunnet på tema som kjønnsbasert vold og seksuell og reproduktiv helse.
CARE mener det samtidig er rom for at Norge kan utgjøre en større forskjell ved å påvirke hvordan humanitær innsats formes og gis. Dette gjelder særlig på integrering av likestilling og å fremme lokalt ledet respons. Norge bør stille strengere krav til integrering og rapportering på likestilling på tvers av alle sektorer. Norge er en troverdig aktør på likestilling internasjonalt og bør bruke sin stilling til å påvirke giverlandskapet og dermed bidra til at den globale humanitære innsatsen har et kjønnsperspektiv. Norge bør også gå fra ord til handling og trappe opp lokal ledet humanitær innsats. Det bør settes tydelige måltall som det må rapporteres mot.
CARE var en aktiv pådriver for den strategiske humanitære partnerskaps-ordningen som kom på plass med inneværende strategi. De flerårige avtalene bidrar til forutsigbarhet og fleksibilitet i humanitær innsats. CARE mener at det vil være riktig å videreføre ordningen med strategiske partnerskap.
Fire hovedinnspill
CARE mener Norge bør:
- Styrke det tverrgående arbeidet med likestilling og jenter og kvinners rettigheter i alle humanitære sektorer.
- Ta en ledende rolle mot kjønnsbasert vold og for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i humanitær krise.
- Styrke lokalt ledet humanitær respons.
- Bygge bro mellom utvikling- og humanitær bistand.
1. Styrke det tverrgående arbeidet med likestilling og jenter og kvinners rettigheter i alle humanitære sektorer
Klimakrise, naturkatastrofer, mer krig og konflikt, manglende matsikkerhet, stadig flere mennesker på flukt og økonomiske utfordringer som gir økte kostnader og lavere sysselsetting – disse utfordringene påvirker det humanitære landskapet. Det er godt dokumentert at alle disse forholdene rammer kvinner og jenter i særlig grad. Likestilling og kjønn er en del av den politiske dagsorden i mange land, og det blir flere motkrefter. Det er derfor enda viktigere enn tidligere at Norge prioriterer likestilling og kvinners og jenters rettigheter på tvers av alle humanitære sektorer, både gjennom finansiering og i alliansebygging og påvirkningsarbeid overfor andre aktører. CARE anbefaler
Kjønnsanalyser, likestillingsmarkør og rapportering på likestilling bør være krav
Kvinner, menn, gutter og jenter har ulike behov, kapasiteter og mestringsstrategier i en krisesituasjon. Dette er det avgjørende å innhente informasjon om gjennom en kjønnsanalyse og ta hensyn til i en humanitær respons for å sikre at hjelpen effektivt ivaretar ulike behov, sikrer beskyttelse og adresserer risikoer.
Norge har allerede inntatt en lederrolle for å sikre at kjønn og likestilling integreres i internasjonal nødhjelp. Det er likevel fortsatt et stykke til at ambisjonene er godt nok ivaretatt i bevilgninger og konkrete tiltak. Dessverre er ikke kjønnsperspektivet like godt utviklet i alle hjelpeorganisasjoner,og kjønnsanalyser og likestillingsmarkører brukes ikke konsekvent.
Knyttet til kravet om at organisasjoner som mottar midler til humanitært arbeid skal integrere kjønnsperspektivet i arbeidet, bør Norge kreve at data innhentes kontinuerlig og rapporteres på, fordelt på kjønn og alder. Videre bør Norge stille krav om at en likestillingsmarkør anvendes i alle humanitære handlinger, både ved starten av innsatsen og regelmessig underveis for å monitorere hvordan den påvirker likestilling. I tillegg bør det være mulig å spore hvor mye av de humanitære midlene som brukes til å styrke kvinner og likestilling.
Kvinners deltakelse og lederskap må prioriteres i humanitær respons
Kvinner og jenter har vanligvis mer omsorgsansvar enn menn, mindre status i samfunnet og færre muligheter til å skaffe inntekt og ta beslutninger som omhandler egne og familiens liv. Kvinner har ansvar for familiens umiddelbare behov og må gi hjelp og støtte til sine familier og lokalsamfunn. De er ofte de første til å yte hjelp når en krise inntreffer. Samtidig er de underrepresentert i humanitær koordinering og beslutningstaking, og i leveranse av humanitær respons. Hvis kvinner imidlertid ikke blir hørt i spørsmål som angår dem, vil den humanitære innsatsen ikke nå de som trenger det mest. I stedet kan ulikheter mellom kjønnene forsterkes og forårsake ytterligere skade.
Flere av programmene som Norge støtter med utviklingsmidler opplever humanitære situasjoner.Det er derfor viktig med en integrert tilnærming i å sikre kvinners deltakelse og lederskap i humanitær innsats. Ved å identifisere og bygge kompetanse blant etablerte kvinnegrupper/-nettverk vil både de og lokalsamfunnet generelt kunne håndtere sjokk bedre. Med sin lokalkunnskap og sine nettverk, er kvinner en betydelig ressurs i den humanitære innsatsen.
Norge må prioritere å støtte kvinner og kvinnegrupper/-nettverk til å ta del både i utformingen og ledelsen når en krise påvirker dem og deres lokalsamfunn.
2.Ta en ledende rolle mot kjønnsbasert vold og for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i humanitær krise (SRHRiE)
Risikoen for og forekomsten av kjønnsbasert vold mot kvinner og jenter øker i kriser og de møter hindringer i tilgang til spesialiserte tjenester, deriblant seksuelle og reproduktive helsetjenester. Til tross for disse utfordringene og at det innebærer livreddende aktiviteter, prioriteres ofte ikke disse områdene og de er underfinansierte i humanitær innsats: per 28. september 2023 er kun 12,6 % av midlene nødvendige for å adressere kjønnsbasert vold i krisesituasjoner finansiert.
Norge har vært ledende på disse områdene og ny humanitær strategi bør videreføre satsningen mot kjønnsbasert vold og for SRHRiE. CARE anbefaler:
En helhetlig tilnærming mot kjønnsbasert vold - redusere risiko, forebygging og respons - må støttes og fremmes aktivt
I tillegg til økt risiko for kjønnsbasert vold, kan krisesituasjoner bringe med seg nye former for vold ettersom kjønnsnormer og roller endres, og nye aktører kommer på banen. Kjønnsbasert vold handler ikke bare om seksuell vold, men også fysisk, psykisk og sosioøkonomisk vold. Det rammer dermed alle aspekter av kvinners og jenters liv – fysisk, psykisk og seksuell helse, tilgang til utdanning og tjenester, økonomi, og samfunnsdeltakelse. I humanitære kriser er for eksempel særlig det å hindre kvinners og jenters tilgang til økonomiske ressurser eller seksuelle og reproduktive helsetjenester sentralt for hvordan nødhjelpen gis og potensielle negative konsekvenser av den humanitære innsatsen.
Det er økende enighet internasjonalt om at humanitære aktører innen alle sektorer har et ansvar og må utforme tiltak for å adressere kjønnsbasert vold. Norge har spilt en rolle innen dette, blant annet gjennom deltakelse i internasjonale fora. Det er også utarbeidet globale minimumsstandarder og retningslinjer til hva og hvordan dette bør gjøres. Slike verktøy bør aktivt fremmes i arbeidet med å forebygge, iverksette risikoreduserende tiltak og respondere på kjønnsbasert vold. Forebyggende arbeid må også sees i sammenheng med arbeidet om å styrke det tverrgående arbeidet på likestilling generelt (se punkt 1). I dette arbeidet er det også viktig å arbeide med menns handlinger og holdninger.
Norge bør ha et utvidet fokus som anerkjenner og fokuserer på alle former for og konsekvenser av kjønnsbasert vold. Videre må Norge fortsette å fremme normative og praktiske endringer innen humanitær innsats (blant giverland og partnere) slik at tiltak mot kjønnsbasert vold blir en naturlig del av hvordan innsatsen formes og gis. Det vil også være avgjørende at Norge, gjennom strategien, forplikter seg til å finansiere både frittstående/spesialiserte prosjekter eller som en integrert del i andre humanitære programmer.
SRHR-tjenester må sikres i humanitære operasjoner
Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) er en kjernekomponent i primærhelsetjenesten, som er en del av universell helsedekning (UHC). Behovet for og tilgang til SRHR-tjenester blir enda mer akutt i nødssituasjoner, også i lys av økt forekomst av kjønnsbasert vold: Gravide kvinner risikerer livstruende komplikasjoner uten tilgang til reproduktive helsetjenester; kvinner og jenter som mister tilgang til familieplanlegging kan bli utsatt for uønskede graviditeter og ty til farlige aborter; og kvinners og jenters hygienebehov blir ofte neglisjert. Seksuelle og reproduktive helsetjenester er imidlertid avgjørende for oppfyllelsen av UHC og er inkludert i målene for bærekraftig utvikling. SRHR blir imidlertid som oftest glemt eller ignorert i humanitær innsats.
Arbeidsgruppen for reproduktiv helse i krise anbefaler implementering av SRHRiE gjennom Minimum Initial Service Package (MISP). MISP er en serie livreddende aktiviteter som kreves for å svare på SRHR-behovene til en kriserammet befolkning ved begynnelsen av en humanitær krise. Det har spesielt fokus på å forebygge seksuell vold og adressere behovene til overlevende; å tilby prevensjonsmidler for å hindre overføring av seksuelt overførbare sykdommer og uønskede graviditeter, samt forhindre mødre- og nyfødtdødelighet. For å sikre at mennesker uavhengig av kjønn har tilgang til essensielle livreddende seksuelle og reproduktive helsetjenester i en humanitær situasjon, er det nødvendig å samarbeide med nasjonale myndigheter. Både lokalsamfunn og internasjonale partnere må inkluderes for å utarbeide og implementere politikk og styrke bærekraftig finansiering av seksuell og reproduktive helsetjenester i humanitær krise.
Norge må sikre at SRHR-tjenester inkluderes i humanitær innsats som støttes, enten ved at det implementeres alene eller integreres i andre programmer som fokuserer på kjønnsbasert vold eller beskyttelse.
3.Styrke lokalt ledet humanitær respons
Lokalt ledet humanitær respons (lokalisering) har de siste årene vært et sentralt tema i det internasjonale ordskiftet. Men til tross for å være en viktig ambisjon i The Grand Bargain, gjenstår det mye før målet er nådd om at minst 25 % av all humanitær støtte går direkte til lokale aktører. Tilnærmingen anerkjenner viktigheten av lokal kunnskap og kulturell forståelse for å gi effektiv og kulturelt tilpasset hjelp, og at lokalt ledet respons både er mer effektiv og rettferdig, og fører til større rekkevidde og bærekraft. CARE anbefaler:
Lokale aktører, inkludert kvinneorganisasjoner, anerkjennes og støttes som humanitære aktører
Det er nødvendig å utvikle kapasitet hos lokale aktører for at disse kan bidra til førstelinje humanitær respons når en krise inntreffer. Kvinner er underrepresentert i humanitær koordinering og beslutningstaking og i leveransen av humanitær respons. I prosessen for å styrke lokale aktører, er det derfor spesielt viktig å sikre kvinners stemme, deltakelse og lederskap i humanitær innsats. Gjennom å identifisere og målrettet støtte kvinneorganisasjoner, vil deres ekspertise og prioriteringer bli bedre utnyttet og gi en mer effektiv respons. Støtte til lokale aktører vil blant annet kreve flerårige avtaler.
Norge bør spore og dokumentere hvor mye av norske midler som går til å styrke lokale aktører, og aktivt prioritere støtte til kvinneorganisasjoner i humanitær innsats.
Internasjonale NGOer kan bli tillagt rolle som mellomledd
CARE ønsker å bidra til at Norge når sin målsetting om økt humanitær støtte til lokale aktører, i tråd med ambisjonen i Grand Bargain. Som mellomledd kan internasjonale NGOer som CARE Norge bidra til at en økt andel av norsk humanitær støtte går til lokale aktører, samtidig som krav til humanitære prinsipper og etterrettelighet ivaretas. INGOer kan dermed fungere som garantist for prinsipiell humanitær bistand også når et prosjekt gjennomføres i fellesskap med en lokal aktør. Dette vil kreve et skifte fra «risikooverføring» til en «risikodeling», både mellom Norge som giver og mellomleddet (CARE), og mellom CARE og lokal aktør. I tillegg vil det være nødvendig med flerårige avtaler for å sette lokale aktører i stand til å bygge sin institusjonelle kjernekapasitet og håndtere risiko effektivt.
Norge bør anerkjenne at INGOer kan fungere som mellomledd mellom lokale aktører og givere.
4. Bygge bro mellom utvikling- og humanitær bistand
De fleste humanitære kriser blir langvarige og befinner seg derfor ofte i krysningen mellom nødhjelp og utvikling. Til tross for at inneværende strategi legger til rette for en integrert tilnærming understreker midtveisgjennomgangen at intensjonene har vært uklare og UD har slitt med å fremme en helthetlig tilnærming som bidrar til å redusere behov. CARE Norge anbefaler:
Nødhjelp må bidra til å redusere langsiktige humanitære behov
Nødhjelp handler om å umiddelbart hjelpe mennesker i nød, men også om å redusere behovet og antallet mennesker som vil trenge humanitær bistand på lengre sikt. Dette bør man ta høyde for i den humanitære responsen fra starten av. For eksempel i Uganda har flyktningleirer eksistert siden 1950-1960 tallet. Når matrasjonene nå kuttes drastisk, er lite gjort for å legge til rette for at flyktningene skal ha et bærekraftig levebrød. Jordskjelvet i Tyrkia og Syria vil også ha langvarige konsekvenser for menneskene i de rammede områdene, og man bør derfor tidlig bevege seg over til mer langsiktige løsninger.
Norge bør fremme og sette krav til mer langsiktighet i den humanitære innsatsen for å redusere avhengighet av nødhjelp og samtidig styrke den kriserammede befolkningens motstandsdyktighet.
Nødhjelp må ses i sammenheng med utviklingsbistand
Mange av landene som Norge støtter med utviklingsbistand opplever humanitære kriser. I dag har organisasjonene begrenset mulighet til å respondere på nye behov til tross for tilstedeværelse og dokumentert evne til humanitær respons. Det vil både være mer effektivt og hensiktsmessig å legge til rette for dette.
CARE jobber for eksempel med spare og lånegrupper i sitt utviklingsarbeid. Disse utgjør et nettverk av tusenvis av kvinner som kan utgjøre en viktig førstelinje beredskap i sine lokalsamfunn når en krise inntreffer. Med en riktig og tilpasset innretning, kan disse kvinnene spille en viktig rolle også i humanitær respons. I DRC har gruppene organisert seg slik at de støtter hverandre dersom noen blir fordrevet fra sine hjem. Spare- og lånegruppene spilte også en viktig rolle ved vulkanutbruddet da de delte ut mat og andre nødvendige artikler og under ebolautbruddet da de bidro med å spre livsviktig kunnskap og informasjon om riktig adferd. Ved å bygge den humanitære kapasiteten til eksisterende lokale partnere i Myanmar kunne CARE bidra til betimelig nødhjelp i områder hvor internasjonale aktører manglet tilgang.
Norge bør i større grad spille på organisasjoner som er tilstede gjennom utviklingsamarbeid for å dra nytte av etablerte nettverk og lokal kunnskap og kompetanse, og dermed sikre effektiv og tilpasset respons. CARE håper videreføringen av partnerskapsmodeller vil kunne legge til rette for dette.
