I skyggen av sult og krig

Ramadan er en tid for faste, bønn og refleksjon og markeres av 1,6 milliarder muslimer over hele verden. Familier samles for å bryte fasten på kvelden. Hus og gater pyntes med lys.

For palestinere i Gaza er det lite som minner om en hellige måned. Der er det hungersnød, ruinerte hjem, flukt og død som regjerer.

Lara er en av de CARE har intervjuet i forbindelse med Ramadan i Gaza. Hun bor i likhet med de andre vi har snakket med i en teltleir i Rafah.

Lara er seksbarnsmor og ber hver dag for alle barna som sulter og som har mistet foreldrene sine.

Før 7. oktober levde vi fredelige liv. Nå er livene våre fylt med frykt, redsel og motgang. Siden oktober har vi bodd i mange forskjellige tilfluktrom og steder.

Her i Rafah bor vi i telt og jeg må gå mange kilometer hver dag for å hente vann til barna mine. Jeg fryker hele tiden å ikke få tak i mat til dem. Prisene i Gaza er veldig høye nå og mye av den næringsrike maten barn trenger er ikke tilgjengelig.

Ramadan har alltid vært en spesiell måned for meg. Det er en tid for ro, bønn og glede, men krigen har endret alt. Nå er jeg redd for ramadan. Jeg er redd for den varslede bakkeinnvasjonen og jeg er redd for at denne krigen aldri skal gå over.

Vanligvis under Ramadan pynter vi huset vårt. Vi finner frem det fine serviset, vasker og gjør det hyggelig. Nå har vi ikke lengre noe hus å vaske. Vi bor i telt og hele familier kan ikke lengre samles fordi familiemedlemmer er døde.

Jeg tenker masse på alle menneskene vi har mistet og på barna nord i Gaza som dør av sult.

Mitt største ønske er at situasjonen skal endre seg og at vi kan føle oss trygge. Vi trenger en slutt på denne krigen. Nok er nok.

Faisal bor sammen med sin kone og to barn i en teltleir i Rafah.

De siste månedene har vi levd i frykt og redsel. Selv om Rafah regnes som å være det tryggeste stedet på Gazastripen akkurat nå er vi langt ifra trygge. Det er stadig bombinger og skyting i nærheten.

Før levde vi et normalt og fint liv. Vi hadde nok å spise og vi nøt tiden sammen som en familie. Nå er alt forandret. Jeg kan ikke lenger jobbe og forsørge familien min.

Jeg har lyst til å dra tilbake til huset vårt i Khan Younis for å se om det fortsatt eksisterer og for å hente viktige ting, men gjør jeg det kommer jeg mest sannsyligvis ikke levende tilbake.

Under Ramadan faster og ber jeg til Gud. Vanligvis ville jeg også kjøpt ekstra god mat og fine klær til barna mine. De spør om jeg kan kjøpe pickles eller Katayef (dessert til Ramadan) til dem, men det kan jeg ikke fordi prisene er så høye.

Mitt største håp for fremtiden er at alle kan vende tilbake til hjemmene sine, leve verdige liv og spise sunn og næringsrik mat. Jeg håper også barna mine på en eller annen måte kan nyte også denne ramadanen slik som tidligere år. Jeg vil at de skal ha det bra og være trygge.

Ali ønsker at alle kan vende tilbake til hjemmene sine. Han skulle også ønske at han slapp å være konstant omringet av død.

Jeg er 65 år gammel, men føler meg allerede død. Familien min og jeg har vært på flukt tre ganger og bor nå i et telt i Rafah. Hver kveld når vi legger vi oss lurer vi på om kanskje dette kan bli en fredelig kveld. Når vi våkner om morgenen lurer vi på om vi fortsatt er i live.

Vi har det ikke bra, verken fysisk eller psykisk. Alt er vanskelig.

Ramadan er vanligvis fylt med glede, generøsitet og medmennskelighet. Om dagen jobber, faster og ber vi, og om kvelden nyter vi å bryte fasten sammed med gode venner og familie. Det er vanskelig å opprettholde disse tradisjonene når vi bor i telt og så mange av oss har mistet våre nærmeste.

I alle teltene rundt oss er det mennesker som er skadet og har store smerter. Vi hører daglig om familiemedlemmer eller venner som har mistet liv. Tap og død er overalt rundt oss.

Mitt største ønske for ramadan er at vi kan vende tilbake til husene våre og at alle kan leve i fred.

Fairouz skulle ønske hun kunne høre søsterens latter igjen.

Mannen min og jeg hadde akkurat giftet oss, kjøpt nytt hus og planla å stifte familie. Vi gledet oss til fremtiden. Plutselig snudde alt.

Nå bor vi et telt og alt er forandret. Drømmene min er knust.

Jeg hadde gledet meg veldig til min første ramadan sammen med mannen min. Jeg skulle lage mat og bringe familiene våres sammen om kvelden. Nå er fasting det eneste vi får til.

Livet i teltleiren er veldig tøft og vi er stadig syke på grunn av dårlige hygieniske forhold. Som kvinne er det ekstra vanskelig, jeg har ingen tilgang til privatliv og mangler nødvendige sanitære produkter for å opprettholde en god helse.

Jeg har mistet omtrent alt: livet mitt, jobben min og tryggheten min.

Det er først når jeg har mistet alt at jeg innser hvor utrolig heldig jeg en gang var. Alt jeg vil er å vende tilbake til det livet jeg levde da. Jeg vil føle meg trygg igjen.