Sudan: Hanan bar barna sine til trygghet

– Vi holdt oss inne fordi bombene kom nærmere, forteller Hanan om den siste tiden i Kaduqli, Sudan. Det var da jeg visste at nå måtte vi dra. Hvis ikke ville vi dø der. Av sult – eller av en bombe.

Familiens eneste håp om trygghet var å krysse grensen til Yida i Sør-Sudan. En reise på flere hundre kilometer. Uten tilgang til transport, penger eller mat. Med flere dager igjen å gå var de ved et bristepunkt.

Kochoro er helsearbeider i CAREs flyktningmottak i Yida. Han har sett mange barn som Sammy de siste månedene; tynne armer, stille ansikter og kropper tappet for krefter lenge før de når trygghet.

Hver dag kommer 20 til 30 nye pasienter til helsesenteret. Mange av barna lider av akutt underernæring. Kochoro forteller også om en økning i malaria, som er spesielt farlig for små og sultne barn.

Helsesenteret i Yida stenger aldri helt. Kochoro er på vakt hele tiden. Det finnes ikke midler til en nattsykepleier, så mobilen er alltid på.

– Jeg blir ringt ved akutte tilfeller én til to ganger i uken. Da hopper jeg på motorsykkelen og kjører hit for å hjelpe, sier han rolig. Dette har blitt hverdagen. Han er likevel tydelig på konsekvensene om arbeidet stopper. – Dette er det eneste helsesenteret som er i drift i området. Det finnes ingen andre som kan hjelpe.

Prosjektet er finansiert frem til juni. Etter det er det usikkert om CARE kan fortsette arbeidet og støtte flyktninger som Sammy og moren hans, Hanan Tia. De ankom mottaket etter seks måneder på flukt.

Etter flukten fra hjembyen måtte Hanan og barna ta reisen i etapper. Når kreftene tok slutt, måtte de holde seg i ro i flere uker. En landsby utenfor Kadugli tok imot dem i én måned, der bestemoren hennes bodde. Men det var ingen mat der heller. Ikke engang brød. Så de dro videre. De hadde hørt om flyktningmottaket i Yida, at det kanskje fantes mat der. Den siste strekningen holdt på å koste dem livet.

De siste fem dagene av den lange flukten bar Hanan sin to år gamle datter Fatma på ryggen, og Sammy i armene. Han klarte ikke lenger å gå. Han klarte ikke å snakke.

Det fantes ingen hjelp langs veien. – De vi møtte, hadde heller ikke mat. Noen sa at jeg måtte gå videre, kanskje det fantes folk med mat lenger fremme. Men jo lenger vi gikk, desto færre mennesker møtte vi. Likevel fortsatte de. Familien hadde ikke noe valg.

– De sa: «Fortsett å gå, grensen er så nær.» Men det tok fem dager. Og de fem dagene holdt på å ta livet av oss. Familien drakk av sølepytter for å overleve. Da de endelig nådde frem til flyktningmottaket i Yida, var Sammy så vidt i live.

Hanan følger nøye med mens CAREs ernæringslege måler tykkelsen på armen til sønnen. Målbåndet viser grønt. Han er utenfor faresonen. Det tok lang tid før Sammy kom seg igjen. Men nå – seks måneder senere – går, snakker og leker han igjen.

Rundt dem går livet på mottakssenteret i et rolig, jevnt tempo. Barn samler seg rundt vannbaljene for å vaske seg eller vaske klærne sine. Noen bærer gule kanner med rent vann tilbake til familiene sine. En kø danner seg for matutdeling: linser og grøt. Tre måltider om dagen. Små porsjoner – men mer enn de hadde før.

Hanan og barna sover i et åpent område sammen med 35 andre, fordi alle teltene allerede er fulle.
– Teltene er fulle, men det går bra. Vi er trygge her, sier Hanan. Trygge – men ikke skjermet.

Med hver ny ankomst følger også nyheter hjemmefra. Forrige måned fikk hun høre at nevøen hennes var blitt drept i Kadugli. En bombe traff ham på vei til markedet.

Da vi spurte Hanan om håp og drømmer for fremtiden svarte hun kort: