*Navnene er endret av sikkerhetsmessige grunner.
I likhet med millioner av andre palestinere i Gaza ble den lille familien tvunget på flukt fra hjemmet sitt etter krigens eskalering 7. oktober i fjor.
*Navnene er endret av sikkerhetsmessige grunner.
I likhet med millioner av andre palestinere i Gaza ble den lille familien tvunget på flukt fra hjemmet sitt etter krigens eskalering 7. oktober i fjor.
– Alt var bombet og ødelagt i nabolaget vårt. Datteren min og jeg måtte reddes ut fra en rast bygning og ble fraktet til sykehus. Jeg fikk beskjed om at livet til meg og mitt ufødte barn var i fare. Zenab
I flere dager måtte Zenab tilbringe tid på et kaldt gulv på sykehuset i frykt for sitt eget, hennes datters, og ufødte barns liv.
– Alt jeg klarte å tenke på var hvordan livet vårt noen gang kunne bli bra igjen. Zenab
Omsider kunne familien reise fra sykehuset, men neste grusomme tragedie var ikke langt unna. 2. desember 2023 skulle Zenabs mann til markedet for å skaffe mat til familien. Han kom aldri hjem igjen.
I et mareritt av sorg, redsel og kaos visste ikke Zenab hva hun skulle gjøre.
-Jeg prøvde å få tak i familien min som hadde flyktet til Rafah, men telefondekningen var nede. Alene med datteren min visste jeg ikke hvor vi skulle bo. Det var vanskelig å tenke klart mens jeg sørget over ektemannen min sin død, forteller hun.
Zenab og datteren endte opp med å bo hos noen naboer, men etter hvert var det ikke trygt å bo der heller. Den nå enda mindre familien måtte flykte til Rafah, sør i Gaza.
Med mangel på rent vann, medisiner og kjøretøy ble flukten svært tøff for da seks måneder gravide Zenab og datteren. Rundt dem falt det bomber og missiler.
– Det var som å gå gjennom helvete. I dag klarer jeg ikke helt å forstå hvordan vi kom oss gjennom det levende. Zenab
I dag bor Zenab og datteren i en teltleir i Khan Younis-området i Gaza. Der er det tilnærmet ingen helsetilbud for gravide. De få gangene Zenab får mulighet til å dra på en helsesjekk er hun redd for å bli drept på veien dit.
– Jeg er redd for livet til datteren min og meg hver eneste dag. Zenab
Datteren har vært mye syk og sliter konstant med magekramper, insektbitt og den varme temperaturen i teltet. Hun er også traumatisert etter å ha sett mange døde mennesker og grusomheter.
– Datteren min er redd hele tiden, til og med når hun sover. Om natten holder hun seg for ørene så hun ikke skal høre smellene fra bombene så godt. Zenab
«Når kan vi reise hjem igjen» og «når kan jeg leke med lekene mine igjen?» spør ofte datteren. Zenab har ikke klart å fortelle henne at det ikke finnes noe hjem eller leker å reise hjem til.
-Det eneste datteren min har å leke med er sand. Jeg prøver å trøste henne med at snart får hun en lillesøster å leke med. Men jeg tror hun ser tristheten rett gjennom meg, sier Zenab.
Siden oktober i fjor har Zenabs største ønske vært fred.
-Jeg skulle ønske jeg kunne føde i trygge og rene omgivelser. Hver eneste dag ber jeg for alle gravide kvinner i Gaza, sier Zenab til CARE.
– Noen dager, når alt er helt uholdbart, ber jeg til Gud om at han skal ta sjelen min så jeg slipper å leve i dette marerittet lengre Zenab
Tross en situasjon mer grusom enn det var mulig å forestille seg er Zenab stolt av at hun fortsatt står på to bein og kjemper for seg og sin familie. Til resten av verden har hun en klar beskjed:
-Jeg vil at verden skal vite at det er gravide kvinner som meg, min lille datter og mitt ufødte barn som lider mest i denne krigen. Folk skal vite at vi har ingenting å gjøre med de grusomhetene som skjer og at alt vi ønsker oss er fred og en trygg fremtid for våre barn.
CARE har vært tilstede i Palestina siden 1948. Det var helt avgjørende for at vi raskt kunne hjelpe da krigen brøt ut. Vi jobber tett med lokale partnere og myndigheter, og har også kontorer i Egypt og andre land i regionen. Slik når vi ut til dem som trenger det mest.
CARES arbeid i Gaza
CARE var tilstede i Gaza før 7.oktober, vi er der nå, og vi vil fortsette å være der i fremtiden.