Sangarè holdt på å miste sønnen, da tok spare- og lånegruppen grep

– En fra CAREs spare- og lånegruppe der vi bodde, kom til meg en kveld og hørte hvordan jeg gråt og ba for barnet mitt, og så hvor stygg svogeren min var mot meg. Hun ble så rystet at hun fikk med seg alle de andre kvinnene, forteller Falimata Sangarè.

I 2013 døde Sangarès ektemann i en bilulykke. Falimata ble etterlatt med en sønn på fem år. På det tidspunktet bodde de i mannens hjemland Burkina Faso. Svogeren krevde at Sangarè skulle gi fra seg sønnen sin til den avdødes familie.

– Han truet med å ta fra meg arven om jeg ikke gav dem sønnen min. Det er kultur at mannens familie kan gjøre krav på barna når faren dør. Men jeg nektet, og han truet meg enda mer, forteller Sangarè.

Spare- og lånegruppen stilte opp

Da saken om omsorgsretten for barnet kom opp i rettsvesenet stilte spare- og lånegruppen opp.

– Hver dag kom de for å hjelpe meg under rettssaken jeg måtte gjennom for å beholde barnet. De møtte til og med opp sammen med meg og appellerte til jeg vant og fikk beholde både barnet og det vi eide, forteller Sangarè.

Støtten og samholdet hun møtte i spare- og lånegruppen tiltrakk Sangarè. Hun oppdaget hva kvinner kunne utrette når de sto sammen. Da hun flyttet tilbake til hjemlandet Niger, lette hun etter et nytt fellesskap hun kunne støtte seg på. Nok en gang var det hjelp å få i spare- og lånegruppen.

– Jeg ville gjerne delta i samfunnet. Jeg fikk bli en del av CAREs store kvinnefellesskap. Jeg lært så mye. Alt som er viktig har jeg lært her, sier Sangarè.

I dag leder hun 1314 kvinner i 45 spare- og lånegrupper i sju bydeler i hovedstaden Niamey. I tillegg planlegger hun å stille som presidentkandidat om to år.

I bakgården hennes drives en av bedriftene til kvinnene i spare- og lånegruppene, en peanøttfabrikk. Det syder av liv. Kvinnene rister peanøtter, tørker og maler dem til peanøttolje og krydder. Det er hardt arbeid, men fortjenesten er god til tross for at peanøtter er dyre i innkjøp.

– Før kunne kvinnene ikke delta i møter, og de visste ikke om sine rettigheter. De hadde ikke makt over eget liv og led masse. Nå kan vi reise oss og stå opp mot mennene, og de hører på oss, smiler hun.

Gir seg ikke

Rundt henne er det latter, samtaler om stort og smått, samt bakgrunnslyd av redskaper som banker. Det er fyr i ildstedene der kvinnene rister nøttene før nøttene blir kvernet. Kvinnene har skapt sin egen arbeidsplass. Nå tar de fatt på nye oppgaver.

– En av de største utfordringene er at mange jenter slutter på skolen for tidlig. Det jobber vi med nå. Ofte får ikke jentene lov til å fortsette på skolen etter at de har fått mensen. Men nå er det store endringer. Nå går de på skole, og de får helsehjelp.

– Hvordan reagerer mennene på det dere gjør?

– Vi viser mennene at dette er den beste veien å gå. Og vi viser dem fordelene de får ved å ha en selvstendig kone. De er så stolte av oss.