- Jeg giftet meg med min voldtektsmann

Dette er historien til en anonym kvinne på 33 år i Myanmar. CARE møter henne ved et av krisesentrene våre, der vi jobber for å hjelpe voldsutsatte kvinner.

- Da jeg var ung jobbet jeg på jordene utenfor landsbyen. En dag ble jeg igjen lengere enn vanlig, jeg var helt alene. Da dukket det opp en mann fra en annen landsby, han voldtok meg, forteller hun.

Skammen over det som hadde skjedd var så stor at hun ikke turte å fortelle det til noen, ikke engang sine foreldre. Den eneste veien hun så ut av situasjonen var å gifte seg med mannen. Hennes foreldre samtykket til ekteskapet, de visste ikke hele historien.

- Jeg var bare 16 år. Jeg var alt for ung. Jeg hadde ikke gått på skole og hadde ingen utdannelse, forteller hun.

I begynnelsen av ekteskapet gikk det bra, de fikk to barn de første årene, ekteskapet var kanskje ikke lykkelig, men det fungerte. Så endret han seg sakte, men sikkert. Han begynte å jobbe og pengene han tjente ble brukt på gambling, alkohol og dop. Han sluttet å ta vare på henne og barna.

- Han var ute hele dagen og drakk, og når han kom hjem anklaget han meg for å være utro og slo meg, forteller hun.

Hun prøvde å få hjelp fra sine foreldre og de snakket med mannen hennes. De fikk han med på å skrive under en kontrakt om å ikke slå henne igjen. Men så fort de kom hjem fra foreldrene hennes, fortsatte han å slå.

I nabolaget der hun bodde var det mange kvinner som ble slått av sine menn. Det var sett på som vanlig. Det ble oppfattet som et ekteskapsproblem mellom mann og kone. Det var ikke andres jobb å blande seg inn. Når en mann slo kona si støttet kvinnene hverandre og leget hverandres sår.

- En dag da jeg og min datter skulle ut på julefest, stoppet han oss og nektet oss å dra. Han var veldig full og dro av meg klærne, slo meg og tråkket på meg. Jeg var to måneder gravid på det tidspunktet og begynte å blø, forteller hun.

Hun brukte noen bortgjemte penger for å kjøpe en bussbillett til sykehuset. Da hun kom frem viste det seg at hun hadde spontanabortert.

Kvinnene på sykehuset ville hjelpe og satte henne i kontakt med CARE som flyttet henne over til et krisesenter, hvor hun ble værende i et år. Der fikk hun opplæring i å sy slik at hun kunne tjene sine egne penger. Men kanskje viktigst av alt, de hjalp henne å søke om skilsmisse fra sin voldelige mann.

- Dagen vi skulle møte i retten, møtte han ikke opp, så jeg vant rettsaken og var offisielt skilt, forteller hun.

I 2020 flyttet hun ut fra senteret. I dag leier hun et hus med sin yngste datter og selger klær på markedet. Selv om livet har vært vanskeligere siden pandemien startet, er hun lykkelig.

- Jeg er heldig. Jeg kan sende mine barn på skole, så de kan få en utdannelse og ikke vokse opp som meg, forteller hun.

Hun har et viktig budskap til andre kvinner: